For fire år siden...

21.januar 2006.
Jeg er på jobb og har ikke snakket med Ingrid siden dagen før. Jeg jobbet den helgen på Ultra Viking Stadion, og overnattet hos Matthias. Lørdagen var det julebord med jobben. Ingrid ringte utpå ettermiddagen, kjempesur. Jeg hadde tatt med rettejernet vårt - og det var helt uaktuelt at skulle skje! Men hallo, jeg er jo den med krøller, ikke hun. Så etter litt sur diskusjon la vi på. Det var min siste samtale med Ingrid, om et teit rettejern!

22.januar 2006.
Jeg våknet litt før 07 på morgenen. Kjente jeg var i rimelig bakrus etter julebordet, og kunne høre Matthias sitte i telefonen i sofaen. Det virket som det var noe alvorlig han snakket om, men jeg var for i ørska til å få med noe som helst. Litt etterpå ringte min telefon. Det var far. Jeg var nødt til å komme hjem - med en gang. Han sa ikke hva det gjaldt, bare at det var alvorlig og Matthias måtte kjøre meg hjem nå. Matthias kunne også godt være med inn.

På bilturen hjem fikk jeg verdens verste følelse. Det ante meg at noe var galt med Ingrid. Håpet mitt prøvde å si at det bare var Ingrid som hadde drukket for mye på fest og måtte til pumping, men en del av meg sa at noe av ennå verre. Den delen skulle få rett. Jeg husker jeg gikk opp trappen med hjertet nesten stikkenede ut av halsen, nervøs, redd, forvirret. Det første jeg møter når jeg går inn i stuen er mor som hylgriner, far, en lege og en annen ukjent person. Mor hikster frem at han har skutt Ingrid, Ingrid er død, Stian har skutt Ingrid. Jeg forstår ingenting, løper ned i kjelleren og prøver å se etter Ingrid. Ingen dårlig spøk, Ingrid er ikke her. Jeg griner og griner. Husker ikke så mye mer av den morgenen. Jeg lukter spy og fyll. Går flere timer før jeg får dusjet, men allikevel føler jeg meg ikke ren. Griner i stykker linsene mine, griner og griner.

Den første smsen jeg får om morgenen er: E det sant at søsterå di e drept??. Ja. Avisene skriver om det, vil ha bilde og navn. Det blir offentlig, Ingrids ansikt blir spredd utover forsidene på alle landets aviser. Alle spekulasjoner, hva har skjedd, hvorfor har det skjedd? Jeg sonderer hver eneste nettavis, prøver å forstå selv at dette er sant, men tanken er så fjern. Det kan ikke være Ingrid.

Det neste jeg husker er at vi sitter i bilen på vei til sykehuset. Skal se at det er sant, skal se Ingrid - død. En ekstremt vond følelse kommer idet jeg går inn i rommet - kapellet på sykehuset. Ingrid ligger fint i en sykehusseng, sammenbundet av et hvitt laken. Jeg tør ikke røre ved henne, tør ikke innse at dette er sant. Ingrid sover, ingrid sover, hun sover! Følelsen av Ingrids nærvær er borte, det er virkelig ikke den sprudlene og glade jenta som ligger her. Bare et tomt skall.

Vi kjører hjemover, innom Lifjellveien hvor det skjedde. Det blir bare en biltur forbi, for mange folk og ett par journalister. De som kjenner oss igjen i bilen stirrer. En ekkel følelse.

De neste dagene består av tårer, tårer og mer tårer. Jeg husker ikke mange detaljer fra disse dagene. Blomster, telefoner, meldinger, besøk, smerte, vondt. Mot slutten av uka skal vi ha begravelsen. Jeg skriver tale en natt jeg ikke får sove. Griner for hver setning jeg fører ned. Finner klærne og tingene jeg vil at Ingrid skal ha på seg. Pakker vesken, finner frem alt jeg vet hun hadde likt.
På sykehuset har Ingrid allerede kommet i kisten, det er ekkelt å se. Vi kler på henne plagg for plagg. Hele plagg, jeg orker ikke tanken på at vi bare skal kle henne for syns skyld - klippe opp i ryggen og tre på. Nei, ingenting skal ødelegges, hun skal ha hele klær på seg.
Nå er hun er påkledd. Nydelige Ingrid, ødelagt av en psykopatisk dritt.

Begravelsen kom, flere hundre mennesker deltok, noen måtte stå utenfor. Det var en utrolig fin seremoni. I kirken, men ikke kristelig. Akkurat slik Ingrid skulle ønske det. Hun fikk Nirvana sang, flotte blomster og mange fine taler.
Jeg gråt meg gjennom min, og tror ikke noen forstod ett ord av hva jeg sa.

Jeg, sammen med far, onkler og søskenbarn fikk bære kisten. Ble møtt av alle menneskene utenfor og ble helt overveldet. Utrolig fint at så mange kom. Ingrid hadde likt det.

Livet mitt siden har skurret på stedet hvil. Hvis jeg hadde våknet nå og noen hadde sagt at jeg bare var 18år, ja da hadde jeg trodd dem. Det stemmer. Livet mitt har et hakk i platen, stoppet på spor 18. Ingrid har ikke vært borte mer enn 4 dager, kanskje bare 4 timer. Men ikke 4 år. Det gir ikke mening.

Til den dagen vi ses igjen - elsker deg for evig<3 .



Kom meg gjennom dagen igår. Første del ble brukt til husarbeid og tv.
Lena kom på besøk med fine blomster og kort. Tusen takk:) Det var godt å ikke være alene. Matthias laget god middag og dessert etter at Lena var dratt. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg tilbrakt dagen under dynen.

Og tusen takk til alle som har sendt sms, facebook, eller her på bloggen. Kjente og ukjente. Setter utrolig pris på alle de fine kommentarene. <3




kjempegod laksemiddag


matthias laget sjokolademousse fra bunn av. Flinke kokken min:)




7 kommentarer

Everest

23.jan.2010 kl.08:34

Jeg kondolerer virkelig=(

Bestevennen min døde og har ellers hatt venner og familie som har dødd, det blir aldri lettere=(

Jeg håper du får en fin helg uansett hva=)

Mamma

23.jan.2010 kl.10:03

Elskede, elskede jenta mi, så fint at du greier å skrive litt av hvordan det var og fortsatt er. Ingrid-Elisabeth gikk ut den lørdagskvelden og var verdens lykkligste jente. Hun hadde tatt salto på snøbrettet tidligere på dagen, den første etter ryggbruddet. Det er så absurd at vi den ene dagen har en livsfrisk datter og søster og neste dag er hun død. Skutt i filler av en som ønsket henne død.

Er sikker på at Ingrid er kjempestolt av deg Eirny. Sammen skal vi greie oss. Mitt håp for fremtiden er at du og Siren skal kunne føle glede en dag.

Stå på jenta mi ikke gi opp. Varme klemmer og musser fra mamma

IdaPida'n : D

23.jan.2010 kl.10:19

Kan ikke fatte hva du går gjenom, men håper ting blir lettere. Dagen i går vil selvfølgelig alltid komme opp igjen som om det var den dagen sikkert, dessverre : / Kondolerer < 3

Live

23.jan.2010 kl.14:06

Du skrive så ufattelig vakkert vennen.. helt uvirkelig, eg får sånn frysninger.. den dagen har virkelig satt seg fast..veldig bra at Lena og Matthias gjorde dagen din litt bedre i går..skulle ønske eg kunne ver der hos deg eg og! E så stolt av deg vennen, tenke masse på deg<3

Glede meg kjempemasse til du komme på besøk, og får oppleve T-town;) eg såg litt på kalenderen itte eg snakka me deg i går, og det ser ut som det kan passe veldig bra for min del en gang mellom 12 mars og frem til påskeferien begynne! Håpe det passe for dåkk og!

Utrolig glad i deg vennen!

Ann K

23.jan.2010 kl.16:05

Jeg sitter med tårer i øynene nå. Jeg har ikke hørt om denne saken, kanskje jeg var for liten til å følge med på nyhetene da det skjedde.

Jeg kondolerer så mye til deg og familien. Ingen fortjener å oppleve dette. Jeg kjenner jeg blir sint inni meg når en idiot klarer å ødelegge livet til en så vakker og ung jente. Men idioten som skjøt Ingrid har ikke bare ødelagt Ingrids liv, men også de nærmeste rundt henne.

Jeg håper du og familien din klarer å reise dere opp igjen. Det er som oftest alltid en grunn til at en skal klare å reise seg opp igjen etter noe så negativt. Det kan være vanskelig, men jeg tror Ingrid ønsker at dere skal la livet gå videre.

Jeg kjenner ingen av dere, men som sagt så kondolerer jeg masse!

Ha en fin lørdag <3

Beate

24.jan.2010 kl.22:47

Tårene bare renner nedover kinnene... helt forferdelig er det at Ingrid-Elisabeth ble drept. Kondolerer så mye...

Charly

25.jan.2010 kl.16:47

Blir veldig rørt av å lese det, men synes det er bra du deler dette med verden.. Viktig å sette ord på følelsene dine!

Psykopaten som gjorde dette skal aldri bli glemt som den han er. Ikke var, men er. Uansett fengselsstraff så vil han aldri være frisk.

Det høres ut som du har en god kjæreste som støtter deg masse, det betyr alt! Håper du har det bra Eirny, du er en fantastisk jente! Jeg vet ikke om jeg ville vært så tøff som du, jeg beundrer virkelig det du gjør. Du holder på med fulltidsutdannelse, jobb og så har du dette i bakhodet. Det er modig gjort :) Stooor klem til deg!

Skriv en ny kommentar

Eirny

Eirny

22, Stavanger

Noe du lurer på send meg gjerne en mail: eirny87@hotmail.com

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits